- Dere er ikke glemt

Metodist-biskoper besøker Ukraina mellom krig og håp.

Luftvernsirenene skjærer gjennom hverdagens lyder. En varslingsapp lyser opp på mobiltelefonene og oppfordrer folk til å søke dekning. For ukrainere har dette blitt en del av daglig rutine. For tre europeiske metodist-biskopene som besøkte Vest-Ukraina i slutten av mars, var det en brutal påminnelse om at krigen ikke er en abstrakt overskrift, men en levd virkelighet.

Fra 26. til 30. mars 2026 reiste biskopene Stefan Zürcher (Sentral- og Sør-Europa), Werner Philipp (Tyskland) og Knut Refsdal (Nord-Europa og Ukraina) til Transkarpatia og byen Lviv. Formålet var enkelt, men dyptgripende: å stå sammen med metodist-menigheter og mennesker som er fordrevet av krigen, og å gjøre ett budskap helt klart – dere er ikke alene, dere er ikke glemt.

Tilstedeværelse betyr noe
Selve besøket var et bevisst tegn på solidaritet. Selv om metodistkirker over hele Europa har støttet Ukraina siden krigens begynnelse – gjennom humanitær hjelp, bønn og mottak av flyktninger – handlet denne reisen om nærvær. «Hvis vi alle tre reiser sammen, sender det et sterkt signal», mintes biskop Zürcher da han fortalte om beslutningen om å reise som gruppe.

Biskop Zürchers bispeområde omfatter også Metodistkirken i Polen, Tsjekkia, Ungarn og Romania. «Siden krigens begynnelse har metodister i disse landene både fulgt flyktninger og støttet arbeidet i Ukraina gjennom leveranser av humanitær hjelp.»

For biskop Philipp og Zürcher var dette deres første besøk i Ukraina; for biskop Refsdal var det allerede hans tredje. Likevel gjorde erfaringene et sterkt inntrykk på dem alle. «Det er en forskjell på å lese nyhetene hver dag og faktisk være her», bemerket Philipp. På bakken er krigen ikke lenger tall og kart – den har ansikter, navn og historier.

«Det er alltid godt å være i Ukraina, ikke minst fordi jeg får møte alle de flotte menneskene her, men jo mer tid jeg tilbringer der, desto mer tragisk blir tanken på denne forferdelige og meningsløse krigen som ødelegger liv og fremtider for så mange», sa Refsdal.

Lokalsamfunn under press – og i vekst
I Uzjhorod, en by i Transkarpatia nær EU-grensen, er krigens konsekvenser synlige overalt. Befolkningen har nesten doblet seg på grunn av internt fordrevne som søker trygghet fra de østlige og sørlige delene av landet. Økende priser og trangboddhet tærer på ressursene, men samtidig har nye former for fellesskap vokst fram.

Ett slikt sted er ungdomssenteret Lighthouse, drevet av Metodistkirken. Her samles unge mennesker fra hele Ukraina – mange bærer på traumer og usikkerhet, men også på motstandskraft. Biskopene så hvor viktige slike arenaer er: steder der tillit kan bygges, der unge kan snakke, le og gjenfinne en følelse av normalitet.

I Uzjhorod og nærområdet driver kirken to tilfluktssteder for internt fordrevne. Et sterkt øyeblikk var møtet med beboerne på ett av disse. «En kvinne sa: ‘Det at metodistene er her og gir oss denne muligheten til å bo her, er for meg et bevis på at Gud finnes’», forteller Stefan Zürcher. Svært få av flyktningene hadde tidligere hatt kontakt med en kirke – i alle fall ikke med Metodistkirken. «Og her opplever vi at metodistene vandrer sammen med oss. De sørger for at vi har det vi trenger. Denne aktive kjærligheten har en veldig sterk virkning.»
Igjen og igjen understreket både kirkemedlemmer og flyktninger hvor mye besøket betydde for dem. Ikke fordi biskopene kom med løsninger på krigen, men fordi de kom for å lytte. Nærværet i seg selv bar et budskap om oppmuntring.

Lviv: Der krigen har navn og ansikt
I Lviv oppleves krigen både som fjern og smertefullt nær. Kafeer er åpne, gatene er fulle av liv – men arrene er synlige. Et besøk på den militære kirkegården gjorde et varig inntrykk. Rad på rad med graver bærer navnene til unge menn, mange av dem ektemenn og fedre.

For biskop Refsdal var synet av kirkegården i Lviv dypt berørende. «Det var sterkt å se gravene til så mange menn og kvinner – og å vite at dette bare er dem som har falt fra denne regionen.» For biskop Philipp var dette også et øyeblikk der krigens brutalitet virkelig kunne kjennes: «Når det ikke lenger bare er tall, men navn og ansikter, blir krigen konkret.»
«Her blir krigen personlig», sa Philipp. «Dette er ikke statistikk. Dette er mennesker hvis familier står rett der.»

Metodistkirken, på samme måte som samfunnet for øvrig, lever i en konstant unntakstilstand. Likevel fortsetter menighetene å holde gudstjenester, organisere nødhjelp, åpne tilfluktssteder og følge mennesker i sorg. Sammen med tilsynsprest Oleg Starodubets og hans kone Yulia møtte biskopene en kirke som er liten i antall, men dypt engasjert – tjenende gjennom praktisk kjærlighet og trofast tro.

Små handlinger, virkelig håp
Det som står klarest igjen etter reisen, er ikke store seremonier, men små øyeblikk: en felles bønn, et smil delt på et ungdomssenter, et bord der flyktninger forsiktig forteller sine historier. Disse gestene, mente biskopene, har varig kraft. De uttrykker et håp som ikke er naivt, men forankret i handling.

Besøket fjernet ikke frykten eller lidelsen. Sirenene ulte fortsatt. Krigen tok ikke pause. Men noe annet ble merkbart – det dype fellesskapet i en global kirke og styrken som vokser når mennesker står sammen.

Da biskopene vendte hjem, bar de med seg et fornyet ansvar: å fortsette å fortelle disse historiene, å opprettholde støtten, og å minne den europeiske kirken om at de metodistiske fellesskapene i Ukraina fortsatt er der – trofaste, sårede og håpefulle.

«Jeg er dypt berørt og imponert over hvordan vår kirke i Ukraina responderer i denne krigstiden», sa Refsdal. «Til tross for ekstraordinært vanskelige omstendigheter fortsetter kirken å bære et sterkt og trofast arbeid. Dens bidrag til landet og folket i denne krisen rekker langt utover det man skulle tro ut fra medlemstallene alene.»

Og biskopenes budskap klinger begge veier: Selv i krig består håpet. Og ingen står alene.

Denne teksten er basert på tekster skrevet av Michael Löffler (www.emk.de) og Sigmar Friedrich (www.emk-schweiz.ch), brukt med tillatelse, oversatt til norsk ved hjelp av kunstig intelligens og kvalitetssikret av Knut Refsdal.